Lyn History

Page's History | Back to Team Page

Description

 

Historie


Trykk for stor versjon av bildet
 
Den gamle Lyn-logo
Med 10 nasjonale mesterskap, 8 cup og 2 serie, er Lyn en av aristokratene i norsk fotball. Klubben ble stiftet 3.3. 1896 og var initiativtaker til opprettelsen av Norges Fotballforbund i 1902. Lyn har en lang og ærerik historie innenfor sine to hovedidretter ski og fotball med OL–gull i hopp, Alf Andersen 1928, og langrenn, Ivar Formo 1976, som de store høydepunktene. Lyns doublevinnere fra 1968 var det første norske laget som kvalifiserte seg til kvartfinale i Europacupen, og på Norges berømte bronselag i fotball fra OL i 1936 spilte hele seks Lyn–spillere. Arne Brustad, Øyvind Holmsen, Fredrik Horn, Magnar Isaksen, Jørgen Juve og Frithjof Ulleberg var de udødelige navnene. Lyns Arne Brustad var ellers den eneste nordmannen med scoring i et VM–sluttspill fram til VM i USA i 1994, mens Jørgen Juve fortsatt er norsk rekordholder med 33 landslagsmål totalt.
 

Lyns meritter:
Seriemester: 1964 og 1968
 
Cupmester: 1908, 1909, 1910, 1911, 1945, 1946, 1967 og 1968
Cupmester junior: 1990, 1994 og 2001
Beste E–cup innsats: Kvartfinale i cupvinnercupen mot Barcelona i 1969
Største seier: Kristiansund – Lyn 2 – 14, 1951
Flest seriekamper: Ola Dybwad–Olsen 219
Flest seriemål: Ola Dybwad–Olsen 119
Flest mål i en seriekamp: John Sveinsson, 6 mål.
Flest mål i en cupkamp: Knut Osnes 8 mot trønderske Falken
Flest mål i en e–cupkamp: Eldar Hadzimehmedovic 6 mot Runavik
Tilskuerrekord: 35.000 mot Sarpsborg i NM 1946

 


 

Oppstarten (1896-1907)

 

 
Lagbilde fra 1906, trolig den første gjengivelse av et Lyn–lag (i stripede drakter til venstre).(foto: Hilda Julin)
 

Fotballen kommer til Kristiania
De første fotballavsparkene i Norges historie fant sted i hovedstaden rundt 1885. Antageligvis var det engelske sjømenn som hadde med ballene, og lokal ungdom satte seg raskt inn i reglene til det nye spillet. Landets første fotballkamper gikk da også mellom engelske og norske lag. Først ut i en offisiell kamp var Christiania Footballclubs imponerende 3–0–seier over representanter fra to engelske marinefartøyer som lå i havn i hovedstaden.

Tiåret fremover ble preget av sporadiske kamper mellom de få klubbene som lot seg stifte. Den første av dem alle, Christiania Footballclub, ble oppløst, men nye klubber kom til, som Spring og Grane, i tillegg til de første klubbene utenfor Kristiania, som Odd.

Trykk for stor versjon av bildet
Fire lynpionerer, fra 1901 (foto: Ason Sand)
Idrætsforeningen Lyn
 
3. mars 1896 ble en ny klubb stiftet i hovedstaden, en av de få gutteklubbene som senere skulle overleve den vanskelige tiden og markere seg i norsk fotballs historie. Det var syv gutter i alderen 12 til 14 år som møttes på St. Hanshaugen, med det mål å få muligheten til å spille skikkelig fotball. De syv guttene var Ole Bruun, Chr. Doxrud, Thor Holm, Trygve Karlsen, Finn Larsen og brødrene Hjalmar og Oskar Ohlsen, og den nye klubben valgte de å kalle «Idrætsforeningen Lyn».

Etter å ha klart å skrape sammen de 8 kronene det kostet for en ny fotball, begynte Lyn å trene i området rundt Bislett. Ryktet om den nye klubben vokste raskt, og nye medlemmer kom til, blant annet Ullevaal Stadions skaper Jens Taasen, samt Lyn–legender som Finn Hagemann og brødrene Bredo og Leif Eriksen. Sammen skapte de prinsippene som skulle gjelde for Lyn; mottoet fokuserte på viktigheten av den sunne sjel i det sunne legemet.

Det var langt mellom hver motstander som kunne stille lag. Noen kamper ble det da likevel. Lyn vant sin aller første kamp 2–1 over Urædd, og spilte senere mot klubber som Spring, Spark, Rapp, Hermod og Grane.

Norges Fotballforbund etableres
 
Etter seks års lek med ball følte Lyn–guttene at det var på tide å sette den nye idretten i system. Stadig flere ungdommer lot seg fengsle av fotballen, og antallet klubber innbød til bedre arrangementer og et mer organisert system. Våren 1902 inviterte Lyn representanter fra klubbene Grane og Spring, og sammen ble de enige om å stifte et nasjonalt fotballforbund. Med 9 mot 5 stemmer fikk Lyn gjennomslag for sitt navneforslag: Norges Fotballforbund.

Allerede i juni samme år arrangerte det nye forbundet det første norgesmesterskapet. Bare fem klubber deltok i turneringen, som dermed ble avholdt på en noe uvanlig måte. Fire av lagene spilte kvartfinaler, de to vinnerne møttes i en semifinale før vinneren av denne kampen igjen fikk spille finale. Odd ble nok regnet for å være favoritten – Skienslaget fikk nemlig walk–over hele veien til finalen! Lyn tapte allerede i sin første kamp 0–2 for Spring på Bækkelaget, og til slutt var det Grane som stod igjen som landets første mester.

I 1903 røk Lyn nok en gang ut i første forsøk, denne gang med et 0–1–tap for Odd, og det gikk fire nye år uten at Lyn klarte å gjøre seg bemerket i den gjeve turneringen. I disse årene vant Odd nye tre mesterskap, mens Mercantile stakk av med det siste trofeet.

Men selv om den sportslige suksessen uteble, fortsatte Lyn å være en dominerende aktør – om enn i kulissene. Da Kristiania og Omegns Fotballkrets ble stiftet i 1905, var det ikke tilfeldig at den første formannen, Heiberg Kahrs, kom fra nettopp Lyn.

Lyns identitet meisles i granitt
Etter en noe famlende åpning, ble Lyns identitet fastspikret i 1906. Det ble bestemt at klubben skulle hete «Ski– og Fodboldklubben Lyn», et navn som fremdeles brukes i modernisert form om organisasjonen sett under ett. Videre slo man fast at Lyn skulle benytte røde og hvite spilledrakter, de samme draktene som har blitt brukt av stjerner fra Victor Nystedt, Jørgen Juve, Marlow Braathen, Harald "Dutte" Berg, Ola Dybwad–Olsen og helt til de elleve som hver uke løper ut på banen for å representere 111 års stolt tradisjon.


Cupmesterne (1907-1921)

 

 
Lyns første norgesmestere, bilde fra 1908. (foto: Gustav Borgen)
 

Sportslig suksess
Lyn hadde ingen umiddelbar suksess på fotballbanen, og måtte i de første fem årene i NFFs historie nøye seg med å ha administrative stjerner. I skisporet imponerte Lyn–guttene, men på fotballbanen var det andre klubber som kjempet om de gjeveste trofeene. Dette skulle heldigvis vise seg å bli midlertidig, og i de neste fire årene skulle Lyn kopiere Odds bragd og vinne fire strake norgesmesterskap.

1908 – Første trofé
Det første mesterskapet ble sikret tolv år etter at klubben ble stiftet, i det syvende norgesmesterskapet som ble arrangert av NFF. I første runde valset Lyn over sin motstander fra Gjøvik, et lag som utrolig nok hadde valgt samme navn (!) som den seks år eldre Oslo–klubben. Heldigvis unngikk man rot i arkivene, og det var det rette Lyn–laget som ble tilkjent 6–0–seieren. I semifinalen ventet Ørn fra Horten, som ble slått 2–0.

Finalemotstander var Odd, som opp til da hadde vunnet hele fire av seks mesterskap. Odd hadde slått Kvik i semifinalen, men tøffere motstand ventet i siste kamp. Lyn gikk ut i en 2–3–5–formasjon, med følgende spillere på banen:

August Heiberg Kahrs – Olav Thygesen, Hjalmar Syversen – Erling Lorck, Henrik Nordby, Henning Wiese – Knut Heyerdahl–Larsen, Victor Nysted, Nikolai Ramm Østgaard, Rolf Maartmann, Erling Maartmann

Kampen endte 3–2 til Lyn, og de stolte spillerne kunne heve klubbens første trofé.

1909 – Kontroversiell finale
 
Året etter fortsatte Lyn den gode trenden. Takket være den gode innsatsen fra fjoråret fikk Lyn walk–over til semifinalen, der Fredrikstad ble slått hele 9–2. I finalen stod nok en gang Odd på den andre siden av banen på Gamle Frogner, men kampen ble langt mer dramatisk enn fjorårets.

Lyn tok raskt føringen, og ledet 2–0 ved pause. I andre omgang kastet Odd alt fremover, og da Lyn scoret sitt tredje mål eksploderte Oddrane. De hevdet at målscoreren hadde stått i offside, og nektet ganske enkelt å spille videre. Først da målet ble annullert og en ny dommer kom inn, ble kampen sluttført. Det ble en tøff kamp, men Lyn vant til slutt 4–3 etter ekstraomganger, og ved siden av de ni som hadde vunnet året før hadde Lyn to nye mestere:

August Heiberg Kahrs – Ola Thygesen, Paul Due – Henrik Nordby, Erling Lorck, Hjalmar Syversen – Alf Paus, Knut Heyerdahl–Larsen, Victor Nysted, Rolf Maartmann, Erling Maartmann

1910 – Tredje strake mot Odd
Norsk fotball hadde på denne tiden to supermakter, men etter at Skiens–laget Odd hadde vært dominerende den første tiden var det nå Kristiania–klubben Lyn som trakk det lengste strået gang etter gang. I 1910 kom de røde og hvite seg til finalen ved å slå trondheimslaget Kvik 4–0 og Mercantile 3–0. Stammene i de to lagene var den samme, og det er nok ikke utenkelig at Lyn–guttene hadde et betydelig psykisk fortrinn før finalen ble sparket i gang på Gamle Frogner, foran et rekordstort publikum på opptil 5000 mann.

Og for tredje gang ble Lyn norgesmestere. Kampen endte denne gangen 4–2 til Lyn, som stilte med et tilnærmet likt lag som i de foregående årene:

August Heiberg Kahrs – Alf Paus, Paul Due – Nikolai Ramm Østgaard, Erling Lorck, Henrik Nordby – Ragnvald Heyerdahl–Larsen, Kristian Krefting, Victor Nysted, Rolf Maartmann, Erling Maartmann

1911 – Første gullperiode avsluttes
 
Mens Odd gikk på en smell etter sitt tredje strake finaletap, fortsatte Lyn bedre enn noensinne. Navnebroren fra Gjøvik ble knust hele 9–0 i første runde, Mercantile gikk på nok et 3–0–tap for hovedstadsrivalen og finalemotstander ble for første gang noen andre enn Odd. På den andre siden av banen denne gang stod Urædd, laget Lyn hadde slått i sin aller første fotballkamp.

Fremdeles var det de samme guttene som utgjorde kjernen i landets beste lag, og samarbeidet mellom kaptein Victor Nysted og brødrene Maartmann var nok til å skremme de fleste. I tillegg var Lyn forsterket av stortalentet Per Skou, som hadde meldt overgang fra Odd etter finalen året i forveien. Skou skulle senere få 41 landskamper for Norge, et imponerende antall på den tiden, 26 av dem som representant for Lyn.

Urædd ble slått 5–2 i finalen, og selv om Lyn nok så med gryende optimisme på fremtiden, skulle det ta lang tid før Lyn på ny kunne heve et trofé. Den første storhetstiden i Lyns historie ble avsluttet på Gamle Frogner, der Lyn ble anført av følgende helter:

Reidar Amble Ommundsen – Paul Due, Per Skou – Erling Andersen, Nikolai Ramm Østgaard, Ragnar Waldrop – Ragnvald Heyerdahl–Larsen, Kristian Krefting, Victor Nysted, Rolf Maartmann, Erling Maartmann

Avslutningen på den første gode perioden i Lyns historie ble riktignok markert med stil, den firedoble norgesmesteren inviterte til fest, der programmet var «Supé, taler, kaffe avec, mandolin–orkester, avis, pjolter og ordensutdeling», alt til den nette pris av 5 kroner.

Nedtur for fotballklubben
Perioden fra 1911 til 1935 ble en mager tid for Lyn. Både i 1912 og 1913 ble de dårligste A–klubb, og måtte ut i kvalifikasjonskamper for å unngå nedrykk. En trøst var det at alt gikk så mye bedre i skisporet, men da Lyn avholdt sitt 25–årsjubileum på Hotel Bristol i 1921, var det naturlig at det var skiprestasjonene man fokuserte på.

Men alle som kjenner Lyn kjenner også klubbens magiske evne til å komme opp igjen. En liten mørketid er ingenting når det tradisjonsrike maskineriet settes i gang for alvor, og alle Lyn–venner hadde mer i vente. Mye mer.

 

 

Bronselaget (1921-1945)

 

 
Kronprins Olav åpner Ullevaal stadion. (foto: Neupert⁄Arkiv ScanFoto)
 

Ullevaal Stadion bygges opp
Selv om Lyn gikk uten betydelige seire etter de fire norgesmesterskapene, var klubben dominerende i det som skjedde utenfor fotballbanen. Lyn fikk flere medlemmer, gikk i økonomisk overskudd, var vel representert i fotballforbundet og skapte flere dyktige spillere. På 20–tallet blomstret det så smått opp igjen på det sportslige planet, og Lyn kvalifiserte seg for to NM–finaler der Brann og Ørn dessverre ble for sterke med to 2–1–seire i henholdsvis 1923 og 1928.

I 1926 kunne landets kronprins, Lyn–gutten Olav, stolt åpne landets nye nasjonalarena. Norges fremtidige konge hadde vært medlem av Lyn en årrekke allerede, og da han sovnet stille inn i 1991 var det selvfølgelig som æresmedlem i klubben. Med seg under åpningen hadde han sin adjutant, Nikolai Ramm Østgaard (tre ganger norgesmester med Lyn) og Ullevaal Stadions skaper, Jens Taasen (medlem av Lyn siden oppstarten). 26. september 1926 tok et forsterket Lyn–lag avspark for første gang, i en kamp som endte med 5–1–seier over svenske Örgryte.

De olympiske leker i Berlin
 
Selv om det ikke ble noen nye mesterskap for Lyn før krigen, var flere Lyn–gutter med i det som senere er blitt kalt den største prestasjonen i norsk fotballs historie. Bronselaget fra OL i Berlin 1936 er blitt en institusjon i norsk idrettshistorie. De olympiske lekene i Berlin blir dessverre husket for det meste et slikt arrangement ikke bør huskes for. Nazipartiet, som nettopp hadde kommet til makten i Tyskland, sørget for aktiv bruk av propaganda og promotering av den nazistiske ideologien.

Men selv om Tyskland ble den store vinneren på hjemmebane, var en håndfull fotballspillere fra lille Norge blant dem som klarte å tukte tyskerne. Med blant annet Adolf Hitler og Joseph Goebbels som tilskuere, klarte de utsendte nordmennene mirakuløst nok å slå ut hjemmefavoritten Tyskland med en sterk 2–0–seier. I tillegg vant nordmennene hele 4–0 over Tyrkia i de innledende rundene. I semifinalen ble OL–mesteren Italia for sterke, men etter en 3–2–seier over Polen i bronsefinalen kunne fotballguttene stolt ta med hver sin bronsemedalje hjem.

 
Bronselaget fra Berlin–OL i 1936. (foto: Kurt Grimm)

Det berømte bronselaget
Bronselaget bestod av 14 spillere. Vålerenga stilte med keeper Henry "Tippen" Johansen, Odd sendte av gårde Nils Eriksen og Rolf Holmberg, Hardy bidro med Magdalon Monsen og Odd Frantzen, mens Fram, Viking og Lillestrøm hadde med henholdsvis Sverre Hansen, Reidar Kvammen og Alf Martinsen.

De seks øvrige spillerne, deriblant Norges kaptein, kom fra Lyn, og Lyns delegasjon utgjorde med det nesten halvparten av det berømte bronselaget. De seks utvalgte var Fredrik Horn, Frithjof Ulleberg, Øivind Holmsen, Magnar Isaksen, Arne Brustad og kaptein Jørgen Juve, en av de største legendene i Lyns historie. I tillegg til de seks var Jean Louis Bretteville tatt ut, men han måtte melde avbud av private årsaker.

Profilene manglet med andre ord ikke på 30–tallets Lyn–lag. Som eneste spiller fra Skandinavia fikk Arne Brustad æren av å stille opp for Europalaget som spilte mot England på Wembley stadion i London, Jørgen Juve står fremdeles som landslagets mestscorende gjennom tidene, og alle spillerne som representerte Norges bronselag har navn som vil bli husket for all fremtid i vår fotballhistorie.

Lyn i krig
Mens Norge var under tysk okkupasjon var den organiserte fotballen i landet død. Offisielle norgesmesterskap ble ikke avholdt, og kampene mellom nazistiske lag og NS–folk gikk for tomme tribuner. Men fremdeles ble den virkelige fotballen dyrket, og Lyn–gutter som Marlow Braathen og Øivind Holmsen holdt formen ved like på Lilleakerbanen. Kamper ble avholdt spontant, men trakk likevel opptil 3000 tilskuere. I 1942 ble det til og med avholdt en uoffisiell pokalserie, der Skeid, Kjelsås, Lyn og et sammensatt lag fra Grünerløkka deltok.

8. mai 1945 tok krigen slutt, og idretten jublet i takt med resten av Norge. Allerede 16. mai stilte Lyn–guttene opp på Ullevaal stadion, og 3. juni var Lyn, med kronprins Olav i spissen, deltagere i en parade på Bislett, der 10 000 aktive idrettsfolk var samlet under flaggborg og faner.



Kortvarig opptur (1945-1960)

 

 
Leif Juster og Ernst Diesen flagger foran 30 000 tilskuere på Ullevaal stadion. (foto: Arnulf Gundersen)
 

Et nytt storlag
Et par måneder etter tyskernes kapitulasjon kom legenden Jørgen Juve tilbake fra England, og han fikk kort tid etter jobben som trener for Lyn. Juve hadde med seg flere moderne treningsmetoder, og med spillere som Øivind Holmsen, Kristian "Svarten" Henriksen, Arne Brustad og Marlow Braathen la han grunnlaget for det som skulle bli Lyns neste storlag.

Også innertrioen Knut Osnes, Magnar Isaksen og John Sveinsson markerte seg kraftig, og Lyn utpekte seg nå som et av landets beste lag. Interessen var rekordstor, og da Lyn kvalifiserte seg for sin første cupfinale siden 1928 kom det inn ufattelige 158 000 bestillinger.

1945 – Lyn er tilbake
De innledende rundene gikk som en lek for et Lyn–lag i kanonform. Sandefjord ble slått 5–0, Mjøndalen 1–0, Kristiansund 6–0 og til slutt Lisleby 6–1. Men i finalen ventet det andre virkelig store laget på den tiden: Fredrikstad. Og når to giganter møtes uten fenomener som straffekonkurranser eller golden goal, går det som det må gå, og i 1945 ble det ikke spilt én, men tre cupfinaler.

Første kamp gikk av stabelen 14. oktober, foran 35 000 tilskuere på Ullevaal stadion. Knut Osnes sendte Lyn i føringen etter 19 minutter, men Knut Brynildsen utliknet på et omdiskutert straffespark like etter pause, og fastsatte sluttresultatet til 1–1.

Andre kamp gikk på Sarpsborg stadion to uker senere, foran 18 000 tilskuere. Igjen sendte Knut Osnes Lyn i føringen etter 19 minutter, men denne gangen var det Arne Ileby som utliknet med et kanonskudd fra dødlinja. Også den andre finalen endte uavgjort.

Lyn burde nok ha vunnet første kamp, men i andre kamp var det Fredrikstad som hadde fortjent å heve pokalen. Da tredje og siste kamp ble spilt var det likevel ingen tvil om hvem som var fortjent norgesmester. 4. november møtte 31 000 tilskuere opp på Bislett stadion for å se årets tredje cupfinale, og de fikk mye igjen for pengene. Etter 17 minutter sendte John Sveinsson et frispark rett i mål. Så var det duket for Marlow Braathen, som i løpet av ti minutter avgjorde finalen med et hattrick. Ti minutter etter den første scoringen banket han inn Lyns andre scoring. Det gikk fem minutter før han satte inn en retur etter et skudd fra Magnar Isaksen, og nye fem minutter før han ekspederte Knut Osnes' pasning i nettmaskene.

Lagoppstillingen i den tredje finalen var: Tom Blohm, Eugen Hansen, Øivind Holmsen, Eilert Eilertsen, Kristian Henriksen, Adalbert Kjellberg, Marlow Braathen, John Sveinsson, Knut Osnes, Magnar Isaksen og Arne Brustad.

 
Cupmesterne fra 1945. (foto: Knut Ed. Holm)

1946 – Fredrikstad igjen
Når Lyn først vinner ett trofé er det gjerne flere i vente, så etter mesterskapet i 1945 var det på sin plass med et nytt norgesmesterskap i 46. Denne gangen slo Lyn ut Jevnaker med 8–1, Kvik med 2–1, Selbak med 2–0 og Sarpsborg med 1–0, før Fredrikstad på ny ventet i finalen.

Semifinalen mot Sarpsborg fylte Ullevaal stadion til randen, og vel så det. Det offisielle tilskuertallet ble satt til 35 000, som den dag i dag er Lyns rekord, men ryktene skal ha det til at banemannskapet til slutt ga opp og slapp inn langt flere. I tillegg skal flere tusen mennesker ha oppholdt seg i området rundt Ullevaal stadion for å høre kampen direkte.

I finalen mot Fredrikstad var det denne gangen bortelaget som gikk i føringen, etter et mål fra Arne Ileby. I andre omgang utliknet Knut Osnes, og kampen endte 1–1. Denne gangen hadde dog fotballforbundet forutsett denne muligheten, så i stedet for nye omkamper gikk finalen til ekstraomganger. Hvor lenge de to lagene hadde holdt på i 46 kan man bare spekulere i, men at Lyn gikk seirende ut for andre år på rad skyldes neppe at Fredrikstad var betydelig svakere.

I første ekstraomgang ga Arne Brustad Lyn ledelsen, men bare minuttet etter utliknet Knut Brynildsen for Fredrikstad. Det var ett fattig minutt igjen av andre ekstraomgang da den tidligere Fredrikstad–gutten Lloyd Pettersen avgjorde kampen, og Lyn hadde vunnet norgesmesterskapet for sjette gang.

Med i finalen denne gang var Tom Blohm, Eugen Hansen, Øivind Holmsen, Eilert Eilertsen, Kristian Henriksen, Adalbert Kjellberg, Marlow Braathen, Lloyd Pettersen, Knut Osnes, Harry Boye Karlsen og Arne Brustad.

Ny ujevn periode
 
Etter mesterskapet i 46 valgte flere av de gamle stjernene å gi seg. Kaptein Øivind Holmsen, Kristian Henriksen, Magnar Isaksen og Adalbert Kjellberg valgte å legge opp, mens Arne Brustad noe motvillig gikk med på å spille én sesong til. Lyn var alvorlig svekket, og røk ut av norgesmesterskapet allerede i åttedelsfinalen. En ujevn periode ventet, og på 50–tallet stod nedturene i kø. Igjen måtte landets Lyn–venner rive seg i håret, mens de ventet på at Lyn for tredje gang skulle komme tilbake for fullt.





Lyns storhetstid (1960-1971)

 

 
Norgesmesterne fra 1968. (foto: Jan Greve)
 

De gylne 60–årene
Da Lyn gikk inn i 60–tallet var det som en 64 år gammel klubb, med seks norgesmesterskap i fotball, stolte tradisjoner både på og utenfor banen i fotball og ski, samt kongen selv som æresmedlem. Likevel levner historien liten tvil om at Lyn hadde sin største periode foran seg.

Etter et skuffende tiår var det en ny optimisme i klubben. Forbundstinget valgte å innføre en nasjonal storserie, bestående av de 10 beste klubbene i Norge. Lyn var initiativtager til å møte styret i NFF for å diskutere den nye serieforeningen og utenomsportslige rettigheter for spillerne, og gjorde seg igjen bemerket som en pioner utenfor banen. Også sportslig åpnet tiåret bra, og Lyn endte opp som nummer 5 i kvalifiseringsligaen til den nye, nasjonale serien.

Lyn blir seriemester
I den første sesongen med nasjonal liga ble Brann seriemester. Men klubb nummer to til å bli kronet som norsk seriemester var Lyn. Trener John Sveinsson, cupmester fra 1945, la om fra 4–2–4 til 4–3–3, med to defensive midtbanespillere. Laget samlet poeng gjennom hele sesongen, og ble til slutt stående som seriemester, to poeng foran Fredrikstad. Regjerende mester Brann måtte følge Raufoss ned til 2. divisjon.

Stjernene på dette laget var så mange at hele laget må nevnes. Keeper Roar Martinsen slapp inn færrest mål av alle i toppserien, med god hjelp av bunnsolid forsvarsspill fra Jan Rodvang, Sveinung Aarnseth, Bjørn Andersen og Roald Muggerud. Offensivt dominerte Lyn–legender som Finn Seemann og Ole Stavrum sammen med Jan Berg og Arild Gulden, mens Andreas Morisbak og Kjell Saga holdt laget sammen fra midtbanen.

Året etter tok Thor Hernes over for John Sveinsson. Laget ble forsterket av landslagsspillerne Harald Berg og Bredo Østlien, og Lyn gikk tilbake til 4–2–4–formasjonen. Lyn måtte dette året se seg slått av byrival Vålerenga med et fattig poeng, men en trøst var gleden over å slå nettopp denne rivalen hele 7–1.

Trykk for stor versjon av bildet
Kong Olav overrekker kongepokalen til kaptein Kjell Saga. (foto: Jan Greve)
Cupmesterskap nummer syv
 
John Sveinsson ble hentet tilbake som trener, og i de to neste årene ble det to bronsemedaljer til Lyn. Omsider fikk også 60–tallslaget suksess i cupen. I 1967 ble Ready slått 7–2, Sagene 2–1, Årstad 3–0, Fram 3–0, Mjøndalen 4–2 og byrival Vålerenga 4–0, før seriemester Rosenborg ventet i finalen.

Omtrent 27 000 tilskuere hadde møtt opp på Ullevaal stadion for å se finalen, som ble preget av amper stemning og en gjørmete bane. Unggutten Ola Dybwad Olsen ga Lyn ledelsen på straffe, forårsaket av en uheldig hands fra Rosenborgs Nils Arne Eggen, før Harald Berg økte til 2–0 etter en drøy halvtime. De to målscorerne står igjen som de største profilene fra storhetstiden på 60–tallet, og som to av Lyns aller største spillere gjennom tidene.

En annen legende i norsk fotball, Odd Iversen, reduserte for Rosenborg, men Harald Berg punkterte nok kampen med sin 3–1–scoring før pause, og i andre omgang kunne Haralds bror, Knut Berg, sette sluttresultatet til 4–1 på en ny straffe.

I sin 100. kamp for Lyn kunne Harald Berg stolt heve sitt første trofé som Lyn–spiller. De andre som spilte for Lyn var Svein Bjørn Olsen, Jan Rodvang, Kjell Saga, Helge Østvold, Knut Kolle, Svein Bredo Østlien, Andreas Morisbak, Jan Berg, Ola Dybwad Olsen, Knut Berg, Reidar Tessem, Tom Ørehagen og Sveinung Aarnseth.

Trykk for stor versjon av bildet
Ola Dybwad Olsen i kjent driv. (foto: Knut E. Holm)
To fluer i et smekk
 
Etter å ha vunnet både serie og cup var det bare én ting som manglet nasjonalt: å vinne begge samtidig. Under ledelse av nok en Lyn–legende, Knut Osnes, klarte Lyn bragden allerede året etter. I serien ble det bare fire tap, de øvrige fjorten kampene ble vunnet, og dermed ble seriegullet innkassert med fire poengs forsprang til Rosenborg. Lyn var råsterke fremover, og scoret over tre mål per kamp i snitt, anført av Harald Berg og Ola Dybwad Olsen. Sesongen inneholdt også en rekke kuriøse resultater. I siste kamp før sommerferien tapte Lyn 10–1 mot Strømsgodset i Drammen, mens man i den første kampen etter hvilen slo Viking hele 11–2 på hjemmebane. At Viking havnet over Strømsgodset på tabellen gjør ikke de to resultatene mer forståelige, men dette er da også noe av magien med fotball.

I cupen vant Lyn over Heddal (4–1), Flekkefjord (9–0), Brann (4–1) og Fredrikstad (4–1) før 2. divisjons–klubben Mjøndalen ventet i finalen. Ullevaal var igjen fullsatt da Lyn gikk for sin andre strake  kongepokal, igjen anført av den kjernen som i ettertid har blitt stående som bautaer i klubbens historie. For andre år på rad var det Ola Dybwad Olsen som scoret først, før Jan Berg og Harald Berg scoret hvert sitt like før slutt. Med en komfortabel 3–0–seier hadde Lyn sikret sitt andre trofé på én uke.

Fra start spilte Svein Bjørn Olsen, Jan Rodvang, Helge Østvold, Andreas Morisbak,
Knut Kolle, Knut Berg, Karl Johan Johannessen, Jan Berg, Harald Berg, Ola
Dybwad Olsen og Jon Palmer Austnes.

Det uforståelige nedrykket
Som så mange ganger før ble en suksessperiode i Lyn avsluttet med et smell. Flere spillere forsvant fra laget, blant annet Harald Berg, som søkte lykken i FC den Haag i Nederland, og spillerne fikk en altfor stor fysisk belastning som en følge av europacupspillet gjennom hele vinteren. Dette var uvanlig kost i Norge, og mange av spillerne var slitne eller skadde allerede før sesongen ble sparket i gang. Dermed røk det rett ut av cupen og nedrykk fra serien. Storhetstiden var over for denne gang.




Lyn i Europa (1963-1972)

 

 
Jan "Julle" Berg header inn den avgjørende scoringen mot Altay i 1968 (foto: Lyn)
 

Europacupspill
Som en følge av de gode resultatene nasjonalt, fikk også storlaget fra 60–tallet mulighet til å prøve seg i Europa. Resultatet varierte fra det katastrofale til det sensasjonelle.

1963 – Debut i Europa
Første mulighet i Europa kom i serievinnercupen i 1963. Lyn vant rett nok ikke serien det året, men siden den norske sesongen strakk seg fra vår til høst fikk laget som ledet serien halvveis prøve seg på kontinentet. Lyns første forsøk ble dermed mot den vesttyske storklubben Borussia Dortmund. Våre helter sjokkerte tyskerne fra start, og ledet 2–1, men tyskerne kom tilbake og reiste fra Norge med en 4–2–seier. I returkampen ble det et 1–3–tap for Lyn, som røk ut av cupen med 7–3 sammenlagt. En stor erfaring var det likevel for de røde og hvite.

1964 – En ny sjanse
Året etter fikk Lyn en ny sjanse i serievinnercupen, og denne gang ble det enklere motstand fra start. Først ut var finske Lahden Reipas, som ble slått 4–2 sammenlagt. På bortebane tapte Lyn 2–1, men hjemme ble det 3–0–seier etter to scoringer av Finn Seemann og ett av Jan Berg. Som en kuriositet kan det nevnes at Jan Berg stod det meste av kampen i mål, etter en skade på keeper Roar Martinsen!

Neste runde ble derimot for tøff igjen. Nederlandske DWS var altfor sterke for Lyn, og turen til Nederland ga nok Lyn–spillerne bedre utbytte som turister enn fotballspillere. De norske reisende tapte hele 5–0, og hadde store problemer med å henge med nederlenderne. Omkampen endte 3–1 til DWS, som dermed sendte Lyn ut av cupen.

1965 – Fotball på balløya
Det tredje strake forsøket på å erobre Europa endte på ny i tragedie for Lyns stolte soldater. Det åpnet bra, med en 5–3–seier hjemme mot nord–irske Derry City, men på bortebane måtte Lyn se seg slått med hele 1–5.

1967 – Tur til Italia
Etter ett års pause var Lyn tilbake i Europa, denne gangen for å utfordre det italienske storlaget Bologna. Turen til Italia ble preget av at Lyn kun ville unngå et nytt pinlig tap, og spillerne var nok meget fornøyde med å holde storlaget til hederlige 0–2. I denne kampen ble selv Harald Berg som en nybegynner å regne, men Lyn kjempet tappert og slapp unna med like mange baklengsmål som storlaget Inter hadde måttet tåle uken i forveien. Tilbake i Oslo var det Lyn som gikk i angrep, men Bologna holdt hodet kaldt og lot kampen ebbe ut målløst. Underholdende var det imidlertid, og trener Knut Osnes skrøt voldsomt av Lyns innsats mot en av Italias storheter.

Trykk for stor versjon av bildet
Knut og Harald Berg støtter Lyn mot Norrköping (foto: Knut Skarland, VG)
1968 – Den utrolige sesongen
 
Det var først i 1968 at Lyn virkelig skulle lykkes i Europa. Og suksessen ute samsvarte med suksessen hjemme, der Lyn nettopp hadde vunnet både serie og cup. Lyns sesong i 1968 er samlet kanskje den største sesongen noe norsk fotballag noen gang har levert.

Først ut var en tøff bortekamp mot tyrkiske Altay. Kampen gikk i 30 varmegrader, og etter å ha holdt kampen til 1–1 i en time kollapset Lyn, som til slutt tapte 1–3. Dette var likevel et godt resultat, med tanke på at nordmennene manglet Berg, Kolle og Aarnseth. I omkampen ble det imidlertid hevn. Knut Berg, Jan Berg og to ganger Kallen Johannessen sørget for 4–1–seier til Lyn, som dermed gikk videre.

I neste runde kom motstanden fra vårt naboland Sverige. Denne gangen startet Lyn hjemme, der Norrköping ble slått 2–0. Også på bortebane imponerte Lyn, og etter at kampen ble blåst av på 3–2 til svenskene, kunne bortelaget slippe jubelen løs. Selv Gunnar Nordahl, AC Milan–legenden som kanskje den beste spilleren skandinavisk fotball har sett, måtte innrømme at han var dypt imponert over Lyn, og at han hadde fryktet laget på forhånd, en kompliment som naturligvis ble svært godt tatt imot i Lyn–kretser.

Kvartfinalen ble trukket, og motstanderen var ingen andre enn Barcelona. I januar og februar 1969 skulle altså amatørene i Lyn fra lille Oslo ut i kvartfinalekamp mot giganten Barcelona. Og det var ikke alt – ettersom den tøffe vinteren hadde gjort det umulig å spille fotball på norsk gress måtte Lyn spille både hjemme– og bortekampen på massive Camp Nou! Likevel var Lyn bare minutter fra å skape sensasjon i fotballverden.

I første kamp merket Lyn raskt hvor lista lå. Zaldúa sendte vertene i ledelsen etter bare 11 minutters spill, og Pellicer doblet ledelsen før halvtimen var spilt. Like før pause reduserte imidlertid Harald Berg, og til halvtid stod det 2–1 til Barcelona. I andre omgang sørget Gallego for tomålsledelse til spanjolene, før Harald Berg scoret igjen, og sørget for at det endte med et hederlig 2–3–tap.

Men i den andre kampen ble det dramatisk. Etter en halvtime ga nemlig Kallen Johannessen Lyn ledelsen, og da samme mann ga Lyn 2–0 etter 54 minutters spill, var det Lyn som ledet sammenlagt! Da Lyn kom på banen til andre omgang var det til applaus fra tribunen, mens Barcelona måtte tåle å bli pepet ut av eget publikum. Likevel klarte Barcelona å redde sitt eget skinn, sene scoringer fra Pellicer og Gallego sendte spanjolene videre til semifinalen med knapp margin. Både norske og spanske medier var forbløffet over mirakelet som nesten fant sted. De spanske avisene hevdet Lyn ville vunnet sammenlagt om de hadde fått mulighet til å spille sin hjemmekamp i Oslo, Lyns formann Jan Myhre mente det var det største som hadde hendt i klubbens historie, Lyn–spillerne gråt av skuffelse over å ha vært så nære en sensasjon, mens Bjørge Lillelien var i fistel i sin kommentatorboks, og hevdet at dommeren var Barcelonas tolvte mann.


Barcelona–heltene har landet på Fornebu (foto: Aftenposten)

Tre avsluttende forsøk
 
Før Lyn gikk inn i sin neste mørketid, var det tre anledninger til å spille i Europa. I 1969, en sesong som endte i katastrofe nasjonalt, ble det også juling internasjonalt. Engelske Leeds, med spillere som Peter Lorimer, Allan Clarke og Johnny Giles, var i sitt ess, og vant hele 10–0 mot gjestene fra Norge. I returkampen på Ullevaal tok engelskmennene det roligere, og nøyde seg med en 6–0–seier. Storseieren på Elland Road er fremdeles klubbrekord for det engelske laget.

I 1971 fikk Lyn igjen muligheten i cupvinnercupen. Riktignok tapte Lyn mot Strømsgodset i finalen, men da Godset kvalifiserte seg for serievinnercupen fikk Lyn ta over deres plass. Hvor hensiktsmessig det var, kan man i etterpåklokskapens navn spørre seg selv, Lyn gikk nemlig på et 7–0–tap sammenlagt mot Sporting Lisboa.

I det som skulle bli siste forsøk å Europa på mange år var det igjen et engelsk lag som fikk møte et Lyn på vei nedover. Tottenham var motstander, og Spurs kunne spasere inn til en enkel 6–0–seier på White Heart Lane. På Ullevaal fikk de litt mer motstand, men engelskmennene var neppe skuffet over 6–3–seieren der heller.

 

 

Mørketiden (1972-1999)

 

Lyn i 2. divisjon
 
Nedrykket i 1973 skulle vise seg å svi mer enn man først håpet. Lyn oppholdt seg i 2. divisjon i fem år, og da de fikk prøve seg i toppen igjen i 1978 gikk de rett ned igjen. Det gikk litt bedre i 1980, men nedrykket i 1981 var starten på en ti år lang periode uten toppfotball for Lyn.

I den 25 år lange perioden fra 1974–1999, var Lyn i øverste divisjon kun 7 sesonger, og med unntak av en tapt finale i 1994, var det heller liten suksess i norgesmesterskapet. Dette var naturligvis langt under pari for en av landets største og beste fotballklubber, og selv de med best kjennskap til Lyns stolte historie, fryktet nok hvor dette kunne bære.

I 1988 var Lyn teknisk konkurs, med over 4 millioner kroner i gjeld. Også på begynnelsen av 90–tallet fikk Lyn mye medieoppmerksomhet som en følge av den svake økonomien. Redningen ble å selge aksjer i Ullevaal stadion og etter hvert spillersalg.

Enkelte lysglimt var det likevel da alt så som mørkest ut. I 1992 tok Christian Falkenberg initiativ til å starte en supporterklubb for Lyn, og Bastionen ble etablert. Etter mange år i dvale slet Lyn med å trekke tilskuere til sine hjemmekamper, men det var ingenting å si på innsatsen til Bastionen, som med årene vokste opp til å bli en av de største supportergruppene i norsk fotball.

Trykk for stor versjon av bildet
Tom Sundby storspilte for Lyn på begynnelsen av 90-tallet. (foto: Odd R. Andersen/Dagbladet)
Stjernespillere
 
Det kom også dyktige spillere ut av den mørke perioden. Lyns største stjerne i de tunge årene var nok Tom Sundby, en målfarlig midtbanespiller som kom til Lyn fra Larvik Turn. Etter å ha imponert i Lyn reiste han videre til Lillestrøm for å erstatte Tom Lund, før turen gikk videre til europeisk fotball. Sundbys karriere fikk en alvorlig smell etter en takling fra Liverpool–spilleren Steve Nicol under en landskamp mellom Norge og Skottland. Etter et par år på skadebenken kom Sundby tilbake til Lyn, der han avsluttet sin karriere.

En annen spiller som gjorde seg bemerket var Simen Agdestein, et ungt talent som utmerket seg både i sjakk og fotball. Dessverre skulle også Agdesteins karriere bli ødelagt av en skade, og i dette tilfellet også før karrieren virkelig tok av. Agdestein rakk å få åtte a–landskamper og en rekke kamper for Lyn før han gikk over til å bli landets beste sjakkspiller. Noen år etter kom Jo Tessem til Oslo for å studere på Politihøgskolen. Han begynte å trene med Lyn 2, og før man visste ordet av det, storspilte Tessem for førstelaget. Han skulle senere spille for Molde før han ble proff i England i mange år, og i 2004 returnerte Tessem til Lyn.


Trykk for stor versjon av bildet
Hassan El Fakiri og Kjetil Wæhler er to produkter av Lyns ungdomssatsing. (foto: OVR)
På begynnelsen av 90–tallet vant Lyns juniorlag norgesmesterskapet ved to anledninger, og fra Lyn–systemet vokste det frem spillere som Axel Kolle, Kjetil og Thomas Wæhler, Jan Derek Sørensen, André Schei Lindbæk og Tommy Nilsen. Størst av dem alle var nok likevel Hassan El Fakiri. El Fakiri tok norsk fotball med storm, og ble umiddelbart en helt blant Lyn–supporterne, før han fant veien videre til Brann, Monaco, Rosenborg og Borussia Mönchengladbach. Hassan har også fått en håndfull landskamper.
 








FC Lyn Oslo (1999-d.d)

 

 
Christoffer Dahl gratulerer Peter Markstedt etter den avgjørende scoringen mot Vålerenga. (foto: Digitalsport)
 

Tilbake i toppen
Er det noe Lyns historie har lært oss, så er det at ingen nederlag kan hindre klubben i å komme tilbake for fullt. Men det var likevel vanskelig å være positiv da Lyn avsluttet sesongen 1998 med å havne to poeng over nedrykksstreken i 1. divisjon. Klubben hadde dårlig økonomi, hadde mistet sine beste spillere og selv byderbyet mot Skeid hadde ikke trukket mer enn 245 tilskuere til Bislett stadion. Det er vanskelig å si hvor Lyn hadde befunnet seg i dag om det ikke kom inn en reddende engel utenfra.

Atle Brynestad
Lyns redningsmann var ingen ringere enn Smart Club–gründeren Atle Brynestad. Brynestad hadde et brennende hjerte for Oslo–fotballen, og slike hjerter hadde det ikke godt da Lyn, Skeid og Vålerenga byttet på å rykke opp til og ned fra den øverste divisjonen. I januar 1999 valgte derfor Brynestad rett og slett å kjøpe Lyn. Prisen var en symbolsk sum på én krone. De neste årene sørget Brynestad for et finansielt fundament som ble brukt på å bygge opp klubben igjen, forsterke laget og gi det sportslige apparatet trygge rammer å operere i, slik at de kunne fokusere på det viktige: å vinne fotballkamper.

Samme år inngikk Lyn en avtale med Norges Toppidrettsgymnas, NTG, om utvikling av spillere. Samarbeidet skulle kombinere muligheten for å satse på fotball med en skikkelig utdannelse, og skulle gi Lyn et fortrinn i kampen om landets unge talenter. Lyn skulle satse hardt på de unge spillerne, noe som på sikt ville være både sportslig og økonomisk lønnsomt.

Sportslig opptur
 
I år 2000 rykket Lyn opp i øverste divisjon igjen, og 2001–sesongen ble brukt på å etablere seg i eliteserien. Før 2002–sesongen kom flere forsterkninger til, blant annet Tommy Berntsen, Steven Lustü, Jonny Hanssen og Thomas Lagerlöf. Resultatet ble en formidabel sesong, der seriegullet lenge var innen rekkevidde. Lyn vant til slutt bronse, og fikk dermed sin første medalje i eliteserien siden 1971.

Før 2003–sesongen skjedde det nye administrative endringer i Lyn. Ski– og Fotballklubben Lyn ble delt inn i tre organisatorisk uavhengige enheter: Lyn Fotball (for breddefotball), Lyn Ski (for skigruppen) og FC Lyn Oslo (for toppfotball).

FC Lyn Oslo fikk nå muligheten til å spille i Europa for første gang siden 70–tallet. I kvalifiseringskampene mot NSI Runavik ble det enveiskjøring, med 1–3–seier borte og hele 6–0 hjemme. Mest bemerkelsesverdig i den siste kampen var nok at 18 år gamle Eldar Hadzimehmedovic scoret alle målene. I neste runde så det lovende ut etter en sterk 1–0–seier borte mot greske PAOK, men de besøkende fra Hellas ble for sterke på Ullevaal, og sendte Lyn ut av UEFA–cupen med en solid 3–0–seier.

Klubben vokser
 
Etter Atle Brynestads inntreden i klubben har det meste gått i riktig retning. NTG–samarbeidet har betalt seg med renter i form av førstelagsspillere som Tomasz Sokolowski, Lars Kristian Eriksen og Kevin Larsen, samt solgte spillere som Mounir Hamoud og Kristian Onstad. I 2004 spilte FC Lyn Oslo en ny cupfinale, og i 2005 ble det en ny bronsemedalje. Lyns seneste forsøk på å imponere i Europacupsammenheng var dog ikke spesielt imponerende, etter 1–1 hjemme og 0–0 borte røk Lyn ut for Flora Tallinn.
I 2006–sesongen passerte klubben 7000 tilskuere i snitt, det høyeste snittet siden storhetstiden på 60–tallet, og både på og utenfor banen er det mye som tyder på at klubben nå er på vei inn i en av de beste periodene siden Idrætsforeningen Lyn ble stiftet i 1896.

Hvor veien går videre vil bare fremtiden vise. Vi tør likevel fastslå at Lyn nå er på vei tilbake der vi hører hjemme: i det absolutte toppskiktet i norsk fotball.

For Lyn kommer ALLTID  tilbake!


Squad
Last edited by:
On: January 12, 2009
Version: 3